kanskje den dagen etter hvert kommer, at vi innser at det er like greit å nøye seg med det man har, for man kan ikke få alt. vi maser i et sett om at sånn vil man ha det, og sånn ditt og sånn datt, men setter vi oss noen gang ned og tenker over alt vi egentlig har? hvis man har en person som sender meldinger til deg og sier at han er gla i deg, vil det da si at man behøver å være misfornøyd med alt det andre den personen ikke skriver? er det sånn at vi mennesker ofte er for krevende, og ønsker for mye? kanskje vi bude lære oss at mennesker ikke kan lese tankene våre, vi må lære å snakke sammen. vi er missfornøyd med det vi har, og det vi ikke har. men det vi har, bør vi lære oss å respektere for det det er. for man kan ikke forandre mennesker, man kan bare prøve å få dem til å forstå, selvom det ikke alltid skal være like enkelt. noen mennsker er rett og slett bare for sta til å forstå at noen bryr seg og ønsker dem alt godt. ingenting er som å få en sint eller irritert tilbakemelding på at man prøver å hjelpe. jeg vil si at det er mangel på kontakt, ikke bare fra en side, men fra begge. kanskje det rett og slett er så enkelt at den andre personen har andre assosiasjoner til ting enn det du har, og hvordan man skal finne ut av et svar på hva man kan gjøre i en sånn situasjon, kan ikke jeg svare på, men jeg skal nok finne ut av det en gang. jeg tenker bare som så; greit, han har et problem med ting, men han kommer nok til å forstå. det handler bare om ikke å gi opp. noen trenger tid, andre trenger kjærlighet og noen trenger bare å skjønne at noen er der for dem!