den ene...

det finnes den ene personen, som i alle menneskers liv, påvirker deg. den en personen du aldri helt greier å gi slipp på eller helt slutte å tenke på. den ene personen som dukker opp, i så mange av tingene du gjør i løpet av en dag. den personen som har påvirket, og forandret den du er, og den du vil være. kanskje til og med forandret deg så mye at du har fått vaner du helst ville ungått, men ikke greier å gi slipp på. den finnes den ene personen, som alltid kunne si de rette ordene, alltid fikse på ting når du følte deg nedfor. den personen som kunne få deg til å se ting fra en annen side, når alt virket mørkt.
den personen, som du skulle ønske var nær deg, men som du på en annen side skulle ønske du aldri hadde møtt. den personen du vet kunne vært perfekt, men som du vet aldri vil bli det. det er den personen du tenker på, når du hører den ene spesielle sangen, som alltid har vært deres sang. den sangen du helst ikke vil høre med andre til stede, den sangen du helst vil høre på radioen på badet, en sen kveld når du pusser tennene. for når du hører den ene sangen, som minner om den ene personen, da stopper du opp et lite øyeblikk, og du tenker deg om, og i det ene øyeblikket finnes det ingen problemer eller tanker.
og etter hvert kommer det nye personer, det kommer nye minner, nye tanker, nye sanger, men du vet likevel at den ene vil alltid være der. helt innerst inne kommer du aldri helt til å slippe taket. kanskje fordi du ikke greier det, kanskje fordi du ikke vil, eller kanskje hjertet ditt har funnet noe som er verdt å holde fast på, noe som er nødvendig for at vi i de små øyeblikkene skal kunne stoppe opp å tenke; hva gjør jeg?

og for meg har den nye personen dukket opp. hvor han kom fra, det vet jeg ikke, og hvor mine følelser kom fra, er jeg hvertfall helt ukjent med. jeg skjønner ikke meg helt på meg selv for tiden. jeg tenker på denne person hele tiden, og det er merkelig, for jeg smiler når jeg tenker på han. å gud hvor sta han er, nesten verre enn meg selv, men det gjør ikke noe, for selvom vi diskuterer, og ikke engang kommer frem til en løsning, så forsvinner han ikke. han blir akkurat der han er, for meg. jeg har kjent han lenge, men aldri helt forstått meg på han. men nå i det siste har det gått opp for meg at det er ikke sikkert det alltid er meningen vi skal forstå oss på hverandre, det er godt å kunne lene seg tilbake og ikke si noe, ikke tenke på hva han mener, men bare vite at han er der, sammen med meg. og selvom de fleste samtalene vi har er over telefon, så er det noe spesielt over det også. en begynnelse. jeg vet ikke hvordan hoveddelen kommer til å bli, og jeg ser hvertfall ingen tegn på slutten, men jeg nyter det som er, for å be om mer, det er vel ikke nødvendig?

jeg sitter her alene,
men jeg vet du er her.
om ikke hånden din er nær meg,
så finnes dine følelser i luften,
og de når frem til meg
de varmer meg når jeg er kald,
og finnes der du ikke er..