vel, hjemme igjen til Norge.. og nei, det føles ikke bra, regnvær, kaldt og verst av alt, alle forstår hva jeg sier. jeg hater å ikke kunne snakke uten at folk forstår hva jeg sier. dessuten, å komme hjem, og det første jeg gjør er å bli sendt til legen, for å finne ut at jeg har betennelse på lungehinnen, er heller ikke bra. jeg vil tilbake, og det nå! men som pappa sier; "det er bare å begynne å drømme om neste gang". og det gjør jeg. savner alt. det er alltid like trist å kjøre på veien hjem, og snu seg tilbake den siste gangen og se mot borgen og fjellene som stuper ned i havet, før bilen forsvinner inn i tunellen som lukker alt bak seg. det er da den lille tåren kommer frem i øyekroken som sier at nå er det over for denne gang.
og selvom vi på bare de dagene vi er der, opplever flere intriger og problemer og diskusjoner enn vi gjør på et helt år hjemme, så får vi også flere lykkelige minner. alt vi ler av, og alle tingene vi aldri blir lei av å se på, oppleve eller snakke om. jeg skjønner godt om ingen andre personer skjønner en drit av hva jeg prater om, men det betyr ingenting for meg. for det er mine minner. og det er godt å kunne vite at jeg har dem.