meg og min verden..

jeg vet det veldig godt, at det vi engang hadde, nå er over. det finnes ingen vi lenger, det er du og din verden, og meg og min. Det som egentlig er rart, at det gjør ikke vondt lenger, jeg har vel egentlig holdt mesteparten av tankene mine for meg selv, og nå er de borte. Kanskje det er tiden som er skyld i det, eller kanskje det bare gikk opp for meg at jeg ødela det, og sånn er det bare. Jeg tror egentlig det er slik, at man innser sine feil, man glemmer dem, hvertfall en del av dem, mens erfaringene fremdeles er lagret i minnet vårt. ting vil aldri bli det samme, jeg kommer alri til å møte noen som deg igjen, men så igjen, da var du vel ikke den rette. jeg ønsker deg alt det beste, for nå og allid..:) man skal ikke gråte for det som har vært, og heller ikke over det som man øsker skulle skje, men man kan gråte nå. det hjelper, men ikke vis tårnene dine til noen, det er ditt eget problem, og ingen kan hjelpe deg med dine tanker og følelser.

og så var det meg igjen da, hvor er det blitt av meg egentlig? helt siden denne høsten har ting vært annerledes. jeg vet ikke helt.. Kanskje folkene rundt meg har forandret seg, eller kanskje de bare har forandret meg? livet mitt går fremover, på en måte, men jeg føler ikke lenger at jeg passer inn på samme måte. det er noe som mangler i livet mitt, en spennng, noe jeg føler jeg trenger, men som jeg ikke får her. det er merkelig, skulle ønske det ikke var slik. Vennene mine merker det, familien min merker det, og jeg er fullt klar over det selv. jeg er ikke den jeg var, jeg leter etter noe annet, noe jeg ikke helt vet hva er for noe.. Jeg er i et veiskille i livet mitt, og jeg aner ikke hvor noen av veiene fører hen.

jeg trodde egentlig det skulle bli vanskelig å tenke slik om noen igjen, slik som jeg tenker om deg. du var der da, du er her nå, men kommer du til å være der i fremtiden?