another sad love story

This is just another sad love story
that is hard to overcome,
but I am writing it down
so I won`t feel so alone.

In the nigth, when I try to sleep
I keep turning around
waiting for our hands to meet
But the sad thing is,
that you are never there
You are a houndred miles
away from me,
and I don`t even know if you care.

I cannot stop thinking abou
all the things we shared
all the memories I keep inside
memories without the fear.
The fear of loosing you,
and that you don`t feel the same.
Because right now that is all
I can think about,
and my love turns into tears.

The memories will always last,
But what about you and me?
Will we manage to overcome
this fear to not agree?
Will it ever be in time,
that you and me,
can end out beiing we?

Idag sov jeg lenge, hadde vondt i hode, følte meg egentlig ganske deppa, for skjedde et par ting i går som gjorde meg litt nedfor. Derfor ble jeg hjemme fra skolen og gjorde mye lekser isteden. Men dagen skulle vise seg å bli bedre, for klokken halv 4 skulle jeg møte sjefen for Barock, for et jobbintervju, og det gikk strålende bra, og endte opp med at jeg fikk meg ny jobb:) så på fredag starter jeg i min nye jobb på Barock, som for de som lurer er en undetøysbutikk som jeg har vært avhengig av de siste årene. Gleder meg som en liten unge. Og det beste med hele intervjuet var at vi satt faktisk en halvtime etterpå og sakka om sko, og jeg tror dettte er de føste folkene som virkelig forstår min mani etter sko. Og de første som forsto hva jeg snakka om når jeg babla om ”christan louboutin”, ”jimmy choo” eller ”manolo blahnik”. Ble overveldet av glede jeg da, for her har jeg gått og prata til folk i flere år om alle de forskjellige skoene jeg har hatt lyst å kjøpe meg, og ingen forstår hvorfor i himmelens navn jeg ønsker meg sko til over 3000 kroner. Så jeg tror jeg har funnet mine sjelefrender her asså:P heheXD

Det regner ute nå, jeg er deppa, og karina eer betatt av en fyr hun møtte i dag:D han heter visst Nils. Merkelig navn egentlig, N-I-L-S... lurer på om han blir sinna om jeg kaller han Nilsemann? Hehe, høres mye koseligere ut det da:D ”karina og Nils”, høres det bra ut? Kan funke da:) dessuten, så greide ikke karina slutte å snakke om denne fyren her da, og hun hadde visst ikke fått så mye med seg av kinoen de var på eller, de var visst for opptatt av å se på hverandre. Men det e vel like greit, for nårnoen får Karina med på å se en skrekkfilm (noe ikke jeg engang greier:O) så er det like greit at hun har noe annet å se på, for ellers hyler hun sikkert alle folkene utav kinosalen;P hehe. Men jeg er veldig gla på karina sine vegne, hun fortjener å finne seg en gutt hun kan tenke på, og som forhåpentligvis kanskje tenker på henne også? Selvom jeg har litt problemer for tiden selv, så gjelder det vel bare å se positivt på livet. Jeg skal bli meg selv igjen nå, er lei av å gå rundt å tenke på alt som ikke er bra i livet mitt, og heller fokusee på det som er bra:) ting ordner seg alltid for snille piker!

noen ganger kan man vel si at man angrer, eller ikke.. man kan si unnskyld, men hjelper det? man kan si ja, og nei, og man kan bare jabbe med, men vil mennesker noen gang forstå hvem man virkelig er på grunn av det? finnes det ord som kan gjøre alt bra igjen. ord som kan få folk til å forstå hverandre?
jeg er ikke en person som jabber med, jeg er vanskelig. Det verste jeg vet er at folk får meg til å føle meg dum. men jeg er ikke bare sytete og masete, jeg er meg jeg, og det kan ingen forandre på. jeg gjør som jeg vil, og vil helst ha viljen min når det gjelder alt, men har endelig forstått at det ikke er så enkelt. folk har meninger, andre meninger enn meg, og det er på tide at jeg lærer meg å respektere det. jeg må lære meg at det finnes andre mennesker med betydning utenom megselv. jeg har altfor lenge gått og tenkt at det bare er meg som betyr noe for megselv,men sannhheten er at det finnes mange flere personer der ute som jeg ønsker at skal respektere meg for den jeg er, og da må jeg nødt til å lære å forstå dem også. gjensidig respekt er det. og det er et nytt ord, med en mening som ikke er helt kjent for mitt hode og tanker.

jeg gjør mange dumme ting, men har jeg ødelagt alt nå? var det bare dette som skulle til?

i had hoped you would stick with me forever.
i hoped you would hold me, even thougt i wanted to run.
i hoped you would show me my way, when it was dark,
but i think my stupidity, has taken over it all.
i know something is wrong,
thats why i have to say goodbye for now on.

kanskje den dagen etter hvert kommer, at vi innser at det er like greit å nøye seg med det man har, for man kan ikke få alt. vi maser i et sett om at sånn vil man ha det, og sånn ditt og sånn datt, men setter vi oss noen gang ned og tenker over alt vi egentlig har? hvis man har en person som sender meldinger til deg og sier at han er gla i deg, vil det da si at man behøver å være misfornøyd med alt det andre den personen ikke skriver? er det sånn at vi mennesker ofte er for krevende, og ønsker for mye? kanskje vi bude lære oss at mennesker ikke kan lese tankene våre, vi må lære å snakke sammen. vi er missfornøyd med det vi har, og det vi ikke har. men det vi har, bør vi lære oss å respektere for det det er. for man kan ikke forandre mennesker, man kan bare prøve å få dem til å forstå, selvom det ikke alltid skal være like enkelt. noen mennsker er rett og slett bare for sta til å forstå at noen bryr seg og ønsker dem alt godt. ingenting er som å få en sint eller irritert tilbakemelding på at man prøver å hjelpe. jeg vil si at det er mangel på kontakt, ikke bare fra en side, men fra begge. kanskje det rett og slett er så enkelt at den andre personen har andre assosiasjoner til ting enn det du har, og hvordan man skal finne ut av et svar på hva man kan gjøre i en sånn situasjon, kan ikke jeg svare på, men jeg skal nok finne ut av det en gang. jeg tenker bare som så; greit, han har et problem med ting, men han kommer nok til å forstå. det handler bare om ikke å gi opp. noen trenger tid, andre trenger kjærlighet og noen trenger bare å skjønne at noen er der for dem!

her sitter jeg på msn, det er en helt vanlig torsdagskveld, og jeg har nettopp sett en episode med "sex og singleliv". og så ser jeg på nicket til en venninne av meg at det står ;"gratulerer med å bli mamma". og da begynte jeg plutselig å tenke på, hvor rart det egentlig er, at denne jenten, som nå har blitt mamma, faktisk bare er 18 år gammel, like gammel som meg selv. for mindre enn to år siden var vi på en fest sammen, og hun drakk, danset, og var bare en helt vanlig 15 åring som ikke hadde noen planer eller tanker om at to år senere, skulle hun faktisk få en baby. to år senere skulle livet hennes plutselig forandre seg. og her sitter jeg, fremdeles 18 år, en heøt vanlig torsdagskveld, og tenker på hva jeg skal gjøre neste helg, eller hvem jeg skal finne på å være med, eller for den saks skyld, hva jeg skal gjøre med mitt liv. og hun er allerede blitt mamma. er det dømmende å si at jeg tenker at hun må da gå glipp av en del? kanskej det er det, eller kanskje ikke.. jeg tenker på hvor mye jeg vil ha gjort før jeg vil ha et barn, jeg er da vel ikke klar for å få en unge nå. men så igjen, er det ikke meg, og mennesker har forskjellig syn på ting, og kanskje jeg hadde tenkt på en annen måte om det hadde vært meg som var i den situasjonen.
Jeg kan vel ikke si noe annet enn at jeg er glad for at jeg ikke er i den situasjonen. jeg koser meg med sene telefonsamtaler, og det å kunne dra hvor jeg vil, og å kunne planlegge dagene mine uten å måtte tenke på andre. jeg koser meg med "sex og singelliv" og alt annet jeg vil se på. jeg er meg, og julie madeleine er definitivt ikke klar for å bli gravid ennå:P så det enda godt det ikke var meg. og når det er sagt, så må jeg nesten få si, lykke til, du kommer til å bli en strålende mamma! (og det var ikke noe ironisk ment) jeg håper bare at når den dagen kommer for meg, så vil jeg være klar for det, og ha fått gjort det jeg vil få gjort med livet mitt:) og hvem vet, kanskje hun faktisk var klar for det?

den ene...

det finnes den ene personen, som i alle menneskers liv, påvirker deg. den en personen du aldri helt greier å gi slipp på eller helt slutte å tenke på. den ene personen som dukker opp, i så mange av tingene du gjør i løpet av en dag. den personen som har påvirket, og forandret den du er, og den du vil være. kanskje til og med forandret deg så mye at du har fått vaner du helst ville ungått, men ikke greier å gi slipp på. den finnes den ene personen, som alltid kunne si de rette ordene, alltid fikse på ting når du følte deg nedfor. den personen som kunne få deg til å se ting fra en annen side, når alt virket mørkt.
den personen, som du skulle ønske var nær deg, men som du på en annen side skulle ønske du aldri hadde møtt. den personen du vet kunne vært perfekt, men som du vet aldri vil bli det. det er den personen du tenker på, når du hører den ene spesielle sangen, som alltid har vært deres sang. den sangen du helst ikke vil høre med andre til stede, den sangen du helst vil høre på radioen på badet, en sen kveld når du pusser tennene. for når du hører den ene sangen, som minner om den ene personen, da stopper du opp et lite øyeblikk, og du tenker deg om, og i det ene øyeblikket finnes det ingen problemer eller tanker.
og etter hvert kommer det nye personer, det kommer nye minner, nye tanker, nye sanger, men du vet likevel at den ene vil alltid være der. helt innerst inne kommer du aldri helt til å slippe taket. kanskje fordi du ikke greier det, kanskje fordi du ikke vil, eller kanskje hjertet ditt har funnet noe som er verdt å holde fast på, noe som er nødvendig for at vi i de små øyeblikkene skal kunne stoppe opp å tenke; hva gjør jeg?

og for meg har den nye personen dukket opp. hvor han kom fra, det vet jeg ikke, og hvor mine følelser kom fra, er jeg hvertfall helt ukjent med. jeg skjønner ikke meg helt på meg selv for tiden. jeg tenker på denne person hele tiden, og det er merkelig, for jeg smiler når jeg tenker på han. å gud hvor sta han er, nesten verre enn meg selv, men det gjør ikke noe, for selvom vi diskuterer, og ikke engang kommer frem til en løsning, så forsvinner han ikke. han blir akkurat der han er, for meg. jeg har kjent han lenge, men aldri helt forstått meg på han. men nå i det siste har det gått opp for meg at det er ikke sikkert det alltid er meningen vi skal forstå oss på hverandre, det er godt å kunne lene seg tilbake og ikke si noe, ikke tenke på hva han mener, men bare vite at han er der, sammen med meg. og selvom de fleste samtalene vi har er over telefon, så er det noe spesielt over det også. en begynnelse. jeg vet ikke hvordan hoveddelen kommer til å bli, og jeg ser hvertfall ingen tegn på slutten, men jeg nyter det som er, for å be om mer, det er vel ikke nødvendig?

jeg sitter her alene,
men jeg vet du er her.
om ikke hånden din er nær meg,
så finnes dine følelser i luften,
og de når frem til meg
de varmer meg når jeg er kald,
og finnes der du ikke er..

perfect?

will the people around us, ever change from something we used to think of them as, to something that are more likely for us to look at. maybe our thougts of a person, after a while, changes, so that the things other people may react to as bad, no longer are visions to our sight, and we only se what we think is good.
will persons, whom we look at as unperfect, in a moment of time, ever change to be perfect?
when i sit to think about people, relationships and what we need from a man, i really do not understand ao much of my own thinking. before, i always belived in that ofblowing love, that would come with the wind, to blow me away, and i would not know what had happened, before i was in the middle of it. but my thougts have changed, i am not the same persom anymore, i feel that i`ve stoped beliving in love, because everything else in my life takes so much time. i am tired of thinking of trhe people around me, school, and everything else that needs my time. am on top of it all, as much as i would love someone to show me love, to comfort and hold me in the night, i dont`t know if i am the relationship person. i don`t know if i could involve another person in my life, when i am filled up just by being me. am i strange, or could there be that i am just not a relationship-kind?
will, i better stop this thinking, even though i am not sure if belive in love, i still have the feeling that there is someone out there for me. there are not one person that can be perfect for everybody, but i belive that everybody can find that one person that is perfect for them. but then again, what defines perfect?

vel, hjemme igjen til Norge.. og nei, det føles ikke bra, regnvær, kaldt og verst av alt, alle forstår hva jeg sier. jeg hater å ikke kunne snakke uten at folk forstår hva jeg sier. dessuten, å komme hjem, og det første jeg gjør er å bli sendt til legen, for å finne ut at jeg har betennelse på lungehinnen, er heller ikke bra. jeg vil tilbake, og det nå! men som pappa sier; "det er bare å begynne å drømme om neste gang". og det gjør jeg. savner alt. det er alltid like trist å kjøre på veien hjem, og snu seg tilbake den siste gangen og se mot borgen og fjellene som stuper ned i havet, før bilen forsvinner inn i tunellen som lukker alt bak seg. det er da den lille tåren kommer frem i øyekroken som sier at nå er det over for denne gang.
og selvom vi på bare de dagene vi er der, opplever flere intriger og problemer og diskusjoner enn vi gjør på et helt år hjemme, så får vi også flere lykkelige minner. alt vi ler av, og alle tingene vi aldri blir lei av å se på, oppleve eller snakke om. jeg skjønner godt om ingen andre personer skjønner en drit av hva jeg prater om, men det betyr ingenting for meg. for det er mine minner. og det er godt å kunne vite at jeg har dem.

hva definerer egentlig følelsen av å være lykkelig? for noen er det a være alene, for andre det å være sammen, for andre igjen kan det være latter, stemning, og følelser. for meg er lykke det å være sammen med folk man er glad i, folk man bryr seg om, folk som kan få meg til å le.
lykke er ikke et engangstilfelle, det er ikke noe man opplever bare i en situasjon, med en type mennesker, eller en type humor. lykke skal være noe man kan oppsøke, noe man er klar over, noe man kan vite om. jeg vet når jeg er lykkelig, og det gir meg muligheten til også å se frem til hendelser. muligheten til å tenke at selvom ting virker håpløst, så finnes det alltid ting man kan se frem til, det gjelder bare å sette sine egne mål.

jeg har begynt nedtellingen på vår hjemreise fra tyrkia nå, og som alle andre ganger, er dette trist. vi har fått så mange venner, lært så mye nytt, både om mennesker, kultur og vennskap. dette er det jeg vil, og jeg lar ingen stoppe meg. folk begynner vel snart å få det inn at jeg ikke er en persom som er så lett å stoppe når jeg har satt meg mine mål, og mitt mål er å være her. jeg liker varmen, menneskene, stranden, kulturen, te`en, og ikke minst hele plassen. dette er mitt paradis, og her finner jeg min lykke, og atpåtill får jeg være her sammen med min beste venninne! vi krangler så busta fyker av og til, men det finnes ikke en annen person på hele jorden jeg heller ville ha tilbringt denne tiden med.
men jeg vet det, at når jeg etter mindre enn to døgn sitter på flyet hjem, vil jeg være fornøyd, og glad, for selvom turene våre ikke varer for en evighet, så har jeg lært å sette pris på det jeg får. å bare sitte ute i solen, og se på menneskene, mens jeg drikker te, er utrolig. det gir meg en følelse av å være lykkelig.

så folkens, finn hva som er deres egen lykke, og bruk den. ingenting føles så bra som å være lykkelig. kanskje det til og med kan hjelpe oss å finne oss selv? det finnes alltid andre ting i livet man må gjennom, men å ha et mål, hjelper på. da lærer vi at vi kan!

i min jobb, får jeg høre mennesker som er litt oppi årene si: "å, hadde jeg kunnet forandret noe i mitt liv, ville det vært at jeg skulle ønske jeg hadde reist mer, og møtt andre mennesker og kulturer". vel, nå har det seg sånn, at en sånn person vil ikke jeg være, jeg vil kunne bli gammel og si: "det har jeg gjort, der har jeg reist, osv." derfor er jeg også fornøyd med hva jeg har fått gjort utav 2007. jeg har reist der jeg vil, og gjort det jeg selv ville, og jeg føler at jeg har oppnådd det jeg ønsket. jeg angrer ikke på at jeg har reist til tyrkia 4 ganger i løpet av året, eller til trondheim, eller oslo, for jeg har gjort det jeg selv ville, og da kommer man lengst. jeg kommer til å bli ødelagt den dagen jeg finner meg en person å være sammen med, og jeg ikke lenger kan bestemme alt selv... hmm.. nei nei, det får vi ta når jeg blir gammel:P

menne jeg fortsetter min nedtelling, både til hjemreisen, og til neste gang jeg får oppleve dette.
chus fra tyrkia;)

tyrkia for alle og en hver

tyrkia igjen da, folkens. var godt å komme ned hit da, selvom vi hadde en reise som varte tilsammen over 20 timer for å komme ned hit. og jeg må bare si det, jeg er IKKE personen som legger seg ned på et hardt steingulv på en flyplass i Istanbul, hvor det for det første krydde tyrkere som var overdekket av beige kapper, og hvor det ikke fantes annet å drikke på en cola og te. det kan bli litt vel mye av det gode etter hvert asså. men der lå jeg i så fall, og ja, det var kaldt, og når til og med flere politifolk som vandra rundt på den dumme flyplassen kom bort for å spørre om jeg ikke frøs, så skjønner jeg ikke hva i himmelens navn jeg holdt på med! så fra klokken 1 om natten, til 9 om morgenen, satt vi på den flyplassen, og prøvde å underholde oss selv med en film på dataen til karina. men så heldig som vi er, så gikk jo den tom for strøm etter et par timer, og nei, vi fant ingen stikkontakt, vi var jo i Istanbul for faen! og vi kan vel trygt si at det ikke ble noe bedre når v er hvert kom oss på flyet til Antalya, som var det minste propellflyet jeg noen gang har sett, vaffal nesten(A) men fra der gikk det bare oppover "merhaba tyrkia" lissom! vi ble henta i en flott bil på flyplassen Alex, og kjøpte mais på veien og greier! nammenam!

nyttår$aften var et helt kapittel for seg selv, og jeg kan nok si at vi kom oss inn i 2008 på en måte her nede også, og selvom rakettoppskytingen var over etter bare 10 minutter, så varte resten av feiringen hele natten! og jeg må si, at det er første gang noen har betalt 1250 kroner for å få meg inn på en bar, og det var en skikkelig eksklusiv en ass.. følte meg ikke helt vel der!:P

menne nå må jeg ut å finne karina, hun har visst gått seg vill på en frisørsalong her nedi(A) hihi.. vi pratest!
chus!